
Norsk bokmål
Historiene om Luna
Versjon 2 · Illustrert EPUB
Ti år gamle Luna utforsker livet i Sandefjord sammen med katten Packo og venninnen Olivia. Et takknemlighetstre, en tankehage og andre magiske oppdagelser åpner for fortellinger om vennskap, familieforandringer, mot og nysgjerrighet. Med illustrasjoner og spørsmål fra Lunas dagbok som inviterer til høytlesning og samtale.
Kapittel 1: Luna
1. Luna
Før det meste av Sandefjord hadde våknet, var Luna allerede ute i hagen, med genser over pysjamasen og den ene skolissen løs. Septemberluften luktet våte blader og hav. Bortenfor husene skrek en måke over havnen, mens Packo krøp sammen under en ripsbusk og stirret på en spurv med overdreven selvtillit.
På hagebordet sto tre glass. Ett inneholdt regnvann, ett jord og det tredje et blad Luna hadde funnet ved sjøen. I dagboken hadde hun skrevet et spørsmål: Hvorfor skifter noen blader farge før andre?
– Kanskje de er slitne, sa lillebroren fra døråpningen.
Håret hans sto til alle kanter. Seks år gammel mestret han allerede kunsten å bli med på et eksperiment uten å være invitert.
– Blader blir ikke slitne slik vi blir, sa Luna.
– Kanskje de blir slitne slik blader blir.
Hun skulle til å forklare det hun hadde lest om dagslys og blader, men han var allerede på vei bort til Packo. Luna så ned i dagboken og skrev brorens idé i margen. Hun trodde ikke det var svaret, men det var et interessant sted å begynne.
Luna var ti år og la merke til ting andre gikk rett forbi. Et fotspor i bløt jord kunne holde henne opptatt i flere minutter. Et rart ord kunne sende henne til tre forskjellige bøker. Det brune, krøllete håret hennes slapp ofte ut av hestehalen, og olabuksene bar spor etter stedene hun hadde utforsket. Denne morgenen hadde hun jord på det ene kneet og en blyantstrek ved den ene lommen.
Luna bodde hos tanten sin, men både faren og moren var fortsatt en del av livet hennes. Da familien begynte å forandre seg, hadde hun hørt de voksne snakke om helger, avtaler og beslutninger. Hun forsto ordene, men ikke alltid hva de ville bety for henne. En stund ventet hun på at noen skulle forklare alt på en måte som fikk det til å slutte å gjøre vondt.
Det som hjalp mest, var som regel noe mindre enn en forklaring. Moren tok henne fortsatt med på turer og lærte henne å legge merke til levende ting. Faren kom fortsatt med bøker og lyttet til spørsmålene hennes. Tanten laget frokost til vanlig tid og lot et lys stå på når Luna ble sittende og lese i hagen til det mørknet.
Besteforeldrene hadde også gitt henne vaner. Mormoren kunne vente ved en plante så lenge det trengtes for å finne ut hva den trengte. Farmoren spurte hva hun var takknemlig for, og lyttet så nøye at hun merket det når Luna gjentok det samme svaret uten å tenke.
Olivia forsto hvorfor slike ting betydde noe, selv om hun ikke var enig i alle Lunas teorier. De kunne begynne med å snakke om lekser og ende med å lure på om noen kan være redd og modig på samme tid.
Packo bidro til Lunas utdannelse på en mindre forutsigbar måte. Akkurat da hun skulle ta blyanten, hoppet han opp på bordet og veltet regnvannsglasset.
– Packo, kom deg ned!
Vannet rant utover dagboken. Luna grep den, men siden var allerede våt. Hun hadde samlet regnvannet under et uvær, merket glasset og planlagt eksperimentet kvelden før. Hun ble varm i ansiktet mens Packo slo seg ned på stolen hennes.
Broren lo.
– Det er ikke morsomt, sa hun.
– Spørsmålet ditt svømmer.
Luna så på vannet som dryppet fra boken. Et øyeblikk hadde hun lyst til å rope igjen. I stedet bar hun dagboken inn og la den utover ved kjøkkenvinduet. Siden ville kanskje tørke. Hun kunne samle mer vann. Ingenting av det gjorde henne fornøyd med Packo, men det ga henne noe å gjøre.
Da hun kom tilbake med et nytt glass, satt broren og så på katten.
– Blir det mindre Packo i neste eksperiment? spurte han.
– Det er planen.
Packo lukket øynene i Lunas stol, tilsynelatende svært fornøyd med sitt bidrag.
Ut på formiddagen hadde solen nådd helt ned i hagen. Luna bar den fuktige dagboken forbi rosebuskene og stoppet ved en flekk med bar jord. Et grønt skudd hadde stukket opp av jorden.
Hun satte seg på huk ved siden av det. Det hadde garantert ikke vært der i går. I tuppen fanget et lite blad lyset og glødet gyllent et øyeblikk.
Packo kom bort for å snuse på det, og Luna dyttet ham forsiktig unna. Broren knelte på den andre siden av skuddet.
– Hva er det? spurte han.
– Det vet jeg ikke ennå, sa Luna.
Hun slo opp på en tørr side i dagboken. Dette spørsmålet kom til å trenge litt mer plass.
Lunas dagbok
Hva vil du undersøke før du bestemmer deg for at du allerede vet svaret?